En Pappa uten rettigheter !

En pappa uten rettigheter! - Av en anonym far Midt-Troms. På trykk iTromsø og Folkebladet mai 2013. HVORDAN FUNGERER egentlig barneloven ? Er den til det beste for barnet? I dagens Norge er det svært mange fedre som sliter med ett viktig spørsmål, er vi uten rettigheter? Barneloven og barnevernet tar sikte på barnets beste, men fungerer det egentlig slik? DEBATTEN I politikken er tiltakende, det er jo valgår og da kommer også politikerne på banen. Noen skyter med skarpt og ønsker å endre dagens regelverk, mens andre satser på billige politiske poeng til høsten. SV og Inga Marte Thorkildsen ønsker at barna skal kunne bestemme fra de er syv år, det vil gjøre mors rolle enda sterkere, da mor er den part som kan påvirke barnet fra tidlig alder. Fars rettigheter er fraværende, all den tid mor ikke ønsker å samarbeide av ulike årsaker. DAGENS REGELVERK beskytter ikke barnet, den forsterker mors maktposisjon og som dermed kan misbrukes. I 2012 ble jeg pappa til et velskapt lite barn, det var en fantastisk følelse og noe man har drømt om siden puberteten. Noen måneder tidligere hadde min kone brått avsluttet vårt forhold og søkt separasjon. Et samlivsbrudd er tøft, og noe man må bearbeide over tid, men følelsen av ikke å få treffe sitt eget barn er langt tøffere. EN UKE etter fødselen får jeg en telefon fra barnevernet som sier at de har mottatt en bekymringsmelding som de har plikt å undersøke. De kunne raust tilby meg å se mitt nyfødte barn èn gang hver måned, under tilsyn av dem. Normalt er det sterke årsaker som psykiatri, rus eller vold i bildet, men det trenger ikke være av en slik karakter. Undersøkelsesperioden varer i tre måneder, det betød fire møter på to timer under tilsyn. Før undersøkelsesperioden var ferdig kunne et svært inhabilt barnevern konkludere med at de ville anbefale videre tilsyn, altså nye måneder der mor sitter med makta og kan avslå møter som hun vil. JEG ANSER meg selv som rimelig sterk og oppegående, med høyere utdannelse og god jobb. Jeg forholder meg rolig gjennom de mange vanskelige situasjoner mor påfører meg, men det er noe som holder på å gå i stykker inni meg. Jeg begynner å bli bitter, bitter på at det vakreste i livet skal frarøves meg, med den norske lov i hånda, fordi mor ønsker det slik. En god mor skal støtte opp rundt sitt barn, det betyr å inkludere faren og familien, slik at barnet vokser opp i trygge og rolige forhold. NÅ MÅ JEG kjempe mot mora og det offentlige, der er det lite hjelp å få, om du ikke er mor vel og merke. Neste instans er advokathjelp, det koster og sjansene er meget små. Vinner man likevel frem, kan mor bryte avtalen, eller flytte slik at hun opprettholder maktposisjonen. Kortene er ikke spesielt gode og mannen er totalt avhengig av velvilje fra mor. I DAGBLADET lørdag 09.03 kunne vi lese om fedre som har vært i retten over 20 ganger uten å vinne frem, nemlig å treffe sitt eget barn. Alt jeg ønsker meg er å ta del i den magiske opplevelsen det er å se sitt eget barn vokse opp. Konflikter ser vi daglig og de er opphavet til destruktive krefter i oss mennesker, særlig gjelder det når noen kødder med barna og familien. Skal vi unngå konflikter i kampen for våre barn, må regelverket være rettferdig. Det betyr at det norske samfunn må likestille mannen i barneloven. Til det beste for barnet!