Repoise en paix Gerard

Takk for all moroa – Hvil i fred, Gerard Houllier. Vi legger snart bak oss et spesielt år, der mange har fått nye utfordringer og kjent på forandringer som har dominert hverdagen. Noen nye helter har kommet til, mens noen dessverre har forlatt oss. Som supporter av en fotball klubb er man ofte delaktig i et felleskap som gjør det hele så mye mer moro. Tilhørighet og vennskap er viktige faktorer utenom det sportslige. I perioden før 1992 dominerte Liverpool engelsk fotball, på 80-tallet rant det inn så mange titler at det er vanskelig å holde tellinga. Etter at Kenny Dalglish trakk seg i februar 1991 begynte den sportslige nedgangen og erkerival Manchester United overtok dominansen. Det ble et magert ti år, men klubben klarte å hente Gerard Houllier som etter en tid sammen med Roy Evans tok over roret. Det betydde store omveltninger for lekne spillere på gode lønninger. Nå var det slutt på store pints i baren på Moat House etter kamp. Kosthold og treningsregime ble endret og optimalisert. Liverpool hevdet seg stadig bedre og nærmet seg Arsenal og Manchester United, men en satt hele tiden med en følelse av at det lille manglet. I 1999 vant Manchester United en ellevill trippel, det var stang inn på absolutt alt og veldig tungt å bivåne. Heldigvis var Houllier en slu taktiker og de neste årene vant Danny Boy 1-0 på Old Trafford, slike seiere betydde mye der man hadde lite håp om trofeer. Men våren 2001 som etter min mening er den beste i klubbens historie var helt enorm og det Gerard Houllier først og fremst vil bli husket for. Vi snakker om episke kamper på rekke og rad, bortekamper i Europa og finaler i Cardiff som var vikar for Wembley. For min del handlet det også om de venner man får i et felleskap som Liverpool, enten det er norske eller engelske som beriker ens tilværelse. Jeg begynte å jobbe i Kop Shop sammen med Bård Thoresen og Per Rune Smestad, og fikk lønna utbetalt av Roger Dahl. Den våren 2001 ble det 3-4 turer der Roger Dahl var med, supporterklubbens revisor og altmuligmann, hans som kunne fortelle om Ole Gunnar Solskjær i vårt mantall så sent som i 1994. Når jeg tenker på Gerard Houllier tenker jeg også på alle minner sammen med Roger Dahl som dessverre også døde av sykdom i ung alder. Du er savnet Roger. Våren 2001 handlet om Goodison Park, 3-2 på overtid og en ekstase som fremdeles henger veldig høyt på lista. Det var en fantastisk tur til Barcelona, der Roger Dahl og Olav Rosvold satte sitt preg på Norwegian Wools banneret. Det var Roma away og drama i returen da 2-0 nesten ble skuslet bort, dommeren pekte vel på straffe til Roma ? Det var to finaler i Cardiff som begge gikk stang inn, spesielt Arsenal må kunne betegnes som et ran etter to sene Owen mål, mot et fullstendig dominerende Gunners. Det var nye gleder hjemme mot Barcelona der Gary Macca igjen avgjorde, det var sterke ligaseiere mot Manchester United og Charlton og det var ikke minst turen til Dortmund. Undertegnede hadde som vanlig ikke noen billett, men vi dro med tog via Malmø og København og havnet opp i Tyskland med sjefen i Schalke04 som fikset alt. Matchen hadde det meste, det var en berg og dalbane Liseberg aldri har sett maken til. Det var som livet, gleder og sorger om en annen. En komfortabel 3-1 ledelse ble spist opp på få minutter og det endte 4-4 etter at Jordu Cruyff av alle utlignet. Heldigvis hadde vi Gary Macca som avgjorde på Golden Goal som det het den gangen. Who let the reds out ? Repoise en paix Gerard

Historieløse over natta.

Dette er kortversjonen av den gjengse supporter som nå hyler og bærer seg i sosiale media etter at Liverpool har tapt en fotballkamp eller to. Det er utrolig hvor fort man glemmer og blir historieløse. Det raljeres i ulike fora over hvor dårlig det står til og at enkelte spillere bør kastes på bålet. Den siste uken har gitt resultater som viser at fotballen på øverste nivå er svært kompetativ og marginal. Sist uke kom West Ham til Anfield og spilte på sine styrker som stor underdog og kunne med litt mer hell fått noe fra kampen som de til slutt tapte 2-3 etter en stor brøler av Fabianski. Det bar prov om at Liverpool etter vinterpausen har hatt noen utfordringer med skader og form på noen spillere, ikke unaturlig en lang og knallhard sesong i England. De siste årene har Klopp bevist nedprioritert Ligacupen og FA Cupen med å slippe til unge spillere og bruke hele stallen. Det har gitt sterke resultater i lgaen og i Champions league, samt at mange unge spillere har fått utvikle seg og samlet verdifull erfaring. Den grønne rekken i ligaen vil vi aldri få oppleve maken til, det har vært grønt 17 ganger før Old Trafford og 18 ganger etterpå. Smak litt på den før du jamrer eder å galle på sosiale medier. De unge spillerne som har fått sjansen i ligacup og FA Cupen har virkelig vist at det gror godt i klubben og det er tross alt det en klubb skal bidra med. Med ett nytt samlet anlegg er forholdene for sportslig utvikling optimal, på alle nivåer, det bør glede alle med rødt hjerte på Merseyside. At Chelsea på Stamford Bridge i FA Cupens 5 runde ville bli tøft viste de fleste, det er ikke slik at Liverpool får noe gratis, heller tvert om, og når det er stang ut og vi roterer på laget blir det fort exit. I ligaen står det 26-1-1 og 79 poeng, det er like mange poeng som da sist Liverpool vant ligaen i 1990, da med 9 poeng til Aston Villa. Der er det vel ikke så mye syte over ? I Champions league klarte vi det kunststykke å tape 0-1 borte mot Atletico Madrid, det er jo nesten ikke til å tro... Nå handler alt om returen på Anfield i neste uke, ingenting er som flomlys kamper i Europas gjeveste turnering, der vi har vært i finalen de siste to årene. Det er vel også ok ? Up the reds !